Å innse at man selv er problemet...

Jeg er en sånn jente som egentlig tror veldig bra om seg selv. Jeg tror faktisk jeg er en flott mor. Jeg beviser det ved å kunne vise fram to flotte gutter som er selvstendige, kjærlige, omtenksomme og trygge. Å, jeg har mine tvil om mine evner som mor innimellom. Det er en velkjent følelse følelsen av at man ikke helt vet hvordan man skal takle noe, gikk man over streken? Er man konsekvent nok? Joda, det hender jeg går å tviler, men i det store og hele har jeg tro på at jeg er en god mor. God nok, i det minste.

Jeg tror jeg er en god søster. Jeg stiller mer enn gjerne opp for familien min. Jeg har en tendens til å slippe alt jeg har i hendene og engasjere meg 110% for et familiemedlem i trøbbel. Jeg stiller opp med hele meg og alt jeg har. Kanskje jeg overdriver iblant. Jeg kan ha problemer med å si nei, eller med å stoppe å hjelpe når jeg egentlig vet jeg har gjort mer enn nok og kanskje også mer enn min kapasitet kan tilsi. Men jeg elsker familien min. Brødrene og søstrene mine.

Og jeg tror jeg er en god datter. Jeg stiller gjerne opp med et lyttende øre for fortvilte foreldre som trenger å prate. Jeg har fått høre mye "dritt" og fått mye skittentøy luftet rundt ørene mine. Og jeg har ofte vært skuffet over foreldrene mine og deres måte å takle ting på. Men jeg elsker foreldrene mine. Jeg vil gjøre det jeg kan for å vise dem hvor mye de betyr for meg.

Og jeg tror jeg er en god kjæreste. Jeg vet jeg gjerne vil gi kjæresten min frihet til å være seg selv og til å gjøre litt som han vil. Jeg prøver å vise både med ord og gjerninger at jeg setter pris på han. Jeg prøver å komme med konstruktive løsninger på problemer og uenigeheter vi måtte ha. Selv om det ikke alltid er like enkelt å tenke seg fram til slike. Jeg prøver å respektere kjæresten min til å være den han er utifra hans forutsetninger og erfaringer uten å dytte eller dra for mye i han. Jeg prøver å være tålmodig. Jeg biter i meg det jeg oppfatter vondt når jeg vet det er en bagatell og muligens ikke ment slik det ble formidlet. Jeg prøver å ikke være kontrollerende på noen måte. Jeg vil ikke gjøre kjæresten min til en tøffel. Jeg prøver å balansere alt dette og mine egne behov samtidig. Jeg prøver å "følge kjærestereglene" om å være tålmodig, tolerant, ta hensyn, snakke ordentlig, vise respekt, osv... Jeg oppfatter meg selv som stabil og lett å samarbeide med. Jeg VIL jo så gjerne og jeg prøver å lytte til den andre partens argumenter og jeg prøver å gå inn i meg selv nå og da for å se om det er meg som kanskje bør bøye meg denne gangen og i tilfelle hvor mye er det fornuftig og forsvarlig å bøye seg uten å gå på kompromiss med sine egne prinsipper. Jeg oppfatter mine satte prinsipper som godt gjennomtenkte og godt argumentert for.

Men

Det kan hende jeg tar feil

Det kan hende jeg ikke er en så flott kjæreste som jeg jobber så hardt for å være

Det kan hende jeg mislykkes

Veldig

Det kan hende jeg istedet oppfattes som ustabil, bestemt, egenrådig, og overdrevet selvstendig

Jeg har opplevd mye vondt i mitt forholdsvis korte liv. Og alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere, heter det. Husker pappa hadde en sidekommentar på dette etter den siste virkelig store sorgen i mitt liv: "overlever du dette, i tillegg til alt det andre du har hatt, kommer du til å bli stålsterk. Det er ikke sikkert det er så positivt..."

Jeg VET at jeg alltid greier meg. Jeg er trygg på meg selv og min egen overlevelsesevne. Jeg ikke bare klarer meg, jeg TRIVES alene. Singel er den tryggeste statusen jeg kjenner til!

Forhold skremmer meg. Det gjør meg sårbar. Jeg liker ikke å være sårbar. Faktisk er det så ille at hvis jeg skulle oppleve å måtte gi fra meg den MINSTE bit av kontroll over mitt eget liv og min egen situasjon, så får jeg helt panikk. Jeg har alltid plan B klar. Forhold varer ikke. Det står som et faktum i mitt hode.

Så sterkt, at kjæresten min muligens føler at jeg ikke er villig til å kjempe for forholdet vårt.

Så sterkt, at jeg kanskje ikke ER villig til å jobbe for forholdet.

Så sterkt, at jeg muligens saboterer forholdet selv. Ser etter feil og tar all motgang som en bekreftelse på mine mistanker om at "pøh, det var det jeg VISSTE. Dette blir bare kaos. Dette blir bare vondt. Det er nok best jeg er alene."

Jeg er også en strong believer av at det man fokuserer på, får man mer av. Og de signalene jeg sender ut er mildt sagt forvirrende. Det ene øyeblikket stråler jeg kjærlighet og takknemlighet over å ha en fantastisk kjæreste. Det andre øyeblikket er jeg igang med plan B i tilfelle det skulle gå galt...jeg klarer meg nemlig alene. Så ikke kødd med meg!

Det er mulig jeg trenger hjelp. Hjelp til å våge å satse fullt på det forholdet jeg er i. Så fullt at jeg tør tro på at det er forhold som varer. At forholdet MITT varer. At det finnes menn som er verd å ta vare på.