Å glede seg over barmhjertighet og omsorg, med et litt for selvstendig hjerte

I går kom sommeren litt mer til Valdres. Og det passet nydelig, siden vi tok en tur til Fagernes for å gjøre litt innkjøp. Da sola varmet som den gjorde ble det til at vi ble der hele dagen. Gikk ned i parken og slapp gutta løs i det svære klatrestativet, og lot de vasse i kalde Strandefjorden. Dette endte med full bading, da de ikke helt greier å begrense seg, så brått var både trusa og t-skjorta våt... Supermamma hadde heldigvis fått kledd av dem genser og bukse før de satte føttene i vannet, slik at de hadde tørre klær tilgjengelig. ;-)

Vi koste oss med frukt og jordbær og pølser og en soft-is i løpet av dagen. Veldig koselig. :-)

Jeg fikk kjøpt inn stelleputa jeg har vært så stresset på å få tak i, og i tillegg fikk jeg kjøpt inn både et par sengesett til babyen, en ekstra dyne, to gardinlengder og en liten ryggsekk til babyutstyr i babystørrelse. :-) Jeg fikk også kjøpt inn et par bukser til guttebassen som kommer. Jeg har litt lite klær i liten størrelse, så det var godt å kunne supplere litt i det minste. :-) Da vi hadde kommet "hjem" igjen satte jeg igang med å ordne til så ting og tang skulle være klare til babyen kom. Jeg luftet tepper og vasket gulv i gangen utenfor rommet "vårt" og fant fram et vanlig bord som stelleputa var akkurat passe til. En kurv i fra badet som var relativt tom flyttet jeg opp og utstyrte med bleier, kremer og våtservietter.

Så nå er det klart for at babyen skal komme. Vugga stod jo klar allerede. Eneste jeg savner nå er vogn. Men det er heller ikke noen bråhast. Jeg skal få tak i det i løpet av måneden. :-) Også er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre med kurven som babyen skal sove i...det ser ut som om den pleide å være kledd med noe tøy rundt...mulig jeg bør sy noe. Må bare tenke litt på hvordan jeg skal greie å feste det skikkelig. Den blir lett litt åpen uten å være kledd i noe. Jeg husker hvordan mine gutter som babyer alltid sov best på trange plasser som var godt "isolert" rundt. Men dette finner jeg ut av. Jeg har i det minste klar dyna som skal ligge oppi! :-D

Rommet til gutta er ikke helt klart enda. Jeg kunne ikke gå igang med rommet på egenhånd, så rommets konge tok tak i det selv, siden det stod så mye dill-dall og greier der som jeg ikke helt visst hva jeg skulle gjøre med! :-) Nå er det sånn nogenlunde ryddet og vasket, og det som gjenstår greier jeg fint selv om det skulle bli nødvendig. Det er heller ingen bråhast, da gutta sover godt på hemsen over garasjen foreløpig. :-)

Neste oppgave nå er å få ordnet med antenneledning opp i annen etg. Dette er ordre fra Fruen i Huset, da hun ser behovet for at gutta kan se TV oppe og ikke nede i stua hvor vi voksne ofte trenger å puste ut litt. :-) Da blir det vel at vi også gjør istand en liten sofakrok til gutta oppe der. De har allerede eget "lekerom" der oppe med masse leker som hører til huset her. Dette er i tillegg til hemsen som de disponerer, rommet deres og en vanvittig svær uteplass hvor de i skrivende stund jobber med trehytte! Så vi er utrolig bortskjemte. :-D

Så som dere ser så blir vi så godt tatt vare på at jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne vise min takknemlighet senere. Vi blir oppvartet på fantastisk måte og har mulighet til å slappe av og ta livet med ro. Jovisst styrer jeg litt på, men det er utrolig godt å kunne pussle litt for å ordne til babyen kommer og få litt følelsen av "hjemme" her, samtidig som jeg bare trenger å gjøre akkurat det jeg orker og har lyst til i det tempoet jeg har behov for og mulighet til. Jeg tror aldri jeg noengang har møtt på så generøse mennesker som denne familien her. Jeg er helt klar over at min egen familie ikke ville stilt opp på samme måten; det finnes verken vilje eller tålmodighet til å gi av seg selv på denne måten. Uten disse menneskene ville jeg for øyeblikket ikke ha noe sted å bo, eller jeg ville mått føle meg som en kjempebyrde på familien min som hadde sett seg tvunget til å ta meg inn!

Det betyr ikke at familien min er totalt hjerteløse. De tenker bare på en helt annen måte. Vi ble tidlig oppdratt til å være selvstendige og til å la være å spørre etter hjelp eller forvente hjelp fra foreldrene våre. Det har gjort at vi som søsken er utrolig flinke til å stille opp for hverandre, men også at de fleste har nok med seg selv når alt kommer til alt, og at hjelpsomhet har en begrensning. Denne oppdragelsen gjør at jeg nå føler meg ekstremt skamfull for å måtte benytte meg av denne familien på denne måten. "Benytte seg av" og "utnytte" er jeg opplært til å tenke på som samme ting. Jeg merker jeg er redd de skal føle at jeg er i veien, at jeg tar meg til rette, at jeg er en byrde på noe som helst vis. Og min staute stolthet har fått seg en heftlig knekk når jeg innser at jeg er avhengig av denne familiens barmhjertighet. Det er derfor en utfordring for meg å virkelig slappe av og trives på en plass som ikke er min, med ting som ikke er mine, med rutiner jeg ikke er vant til...men til gjengjeld med mennesker som ønsker meg det aller beste. Jeg har hatt et par dager med tårer og smerte over situasjonen slik den er.

Men:

Jeg ønsker av hele meg å bli for andre som denne familien er for meg! Jeg opplever dem som varme og kjærlige, at hjelpsomhet er en selvfølge og hvor man ikke blir dømt, men oppmuntret, om ting ikke faller på plass slik man hadde tenkt. Jeg er virkelig utrolig takknemlig for at det finnes slike mennesker. Uten dem vet jeg ikke hva jeg skulle gjort etter over 30 avslag på leilighet i Tr.heim. Nå får jeg mulighet til å slappe av og vente på babyen, samtidig som jeg har større mulighet etter at babyen er født, til å reise opp og ned til Tr.heim på visninger og annet nødvendig. Slike ting som har vært mye vanskeligere å få til før. :-)

Jeg merker at jeg stresser ned. Ting kommer til å gå bra.